Illusjonen av logikk

Har du sett filmen “Inception”? Gikk du ut av kinosalen med A) en følelse av tilfredshet over at du “skjønte” den, eller B) en lettere forvirret følelse og en anelse skamfullhet over at du ikke hang helt med i svingene? (eventuelt alternativ C – en overbevisning om at vi egentlig lever i en alternativ virkelighet, noe som gjenopplivet vrangforestillingene du sleit med i flere år etter å ha sett “The Matrix”.) Uansett vil jeg mene du er helt på bærtur.

Jeg så “Inception” helt nylig. På vei ut av en kinosal liker jeg å lytte til fremmede menneskers kommentarer om filmen vi har sett. Dette var en slik film der det naturlige første spørsmålet blir: “Skjønte du den?”. De fleste svarer “Ja, jeg tror det”, og så snakker de om hva de skjønte og hvordan det hele egentlig hang sammen.

Men hva er det egentlig å “skjønne” en film? Filmskaperne leker seg med å lage et univers av røde tråder – jo flere tråder som går på kryss og tvers – jo vanskeligere blir det å følge dem og nøste dem sammen til slutt. Uansett hva slags film det er snakk om, er filmskapernes oppgave å tegne et troverdig bilde av en virkelighet, samme hvor uvirkelig den egentlig er. For å oppnå det spiller de på alle strenger (hvis de er flinke), de legger inn en hel mengde situasjoner og hendelser publikum kan relatere til sine egne liv. Ofte er det litt psykologisk drama, litt loveydovey og noen allmenne hverdagsproblemer som gjør at du som publikum kjenner deg igjen, det gir mening for deg. Dette er selvfølgelig bare illusjoner. Og den største illusjonen av dem alle er illusjonen av logikk.

I Inception blir du bombardert av nettopp illusjoner av logikk. Selv den største kritiker lar seg rive med, og når trådene samles mot slutten av filmen sitter man unektelig med en følelse av at “det var logisk”. Da har filmskaperen trykket på de riktige knappene, de har klart kunststykket å fremkalle en opplevelse av at ting stemmer, og når ting stemmer er mennesket lykkelig. Når man har sett en komplisert film man “skjønte”, så synes man som oftest at det var en god film.

Dette virkemiddelet brukes ikke bare i filmer, selv om det er der det er mest påtagelig. Det er et virkemiddel som kan brukes i alle sammenhenger hvor man skal overbevise. Det handler om å kreere et logisk resonnement som folk lever seg inn i, for så senere å akseptere en tilbudt “logisk løsning” på problemstillingene som trekkes opp i resonnementet. Jeg er spesielt glad i folk som LIKTE den første Matrix-filmen, men IKKE den andre, fordi den IKKE VAR LOGISK. Konseptet er nøyaktig det samme, figurene er de samme og hendelsene er til forveksling like. Men det er noe i film nummer to som bare ikke stemmer . Mennesker har et voldsomt behov for å få ting til å stemme, så illusjonen av logikk er et mektig virkemiddel i veldig mange sammenhenger.

Det går ikke an å “skjønne” en film. Du tror kanskje at du er en smarting når du “skjønte” Inception, men egentlig har du bare fulgt the yellow brick road i nøyaktig det samme sporet som alle andre. Du har blitt forledet av illusjonen av logikk som filmskaperne har plantet hos deg, og du tror at denne logiske forståelsen er unik for bare deg. En film som Inception er et fantasifoster, den er et psykologisk hobbyprosjekt der filmskaperne koser seg med å leke med sansene dine ved å plante frø som du selv dyrker frem til å bli logiske konklusjoner. You have officially been incepted.

Skjønner du?