Illusjonen av logikk

Har du sett filmen “Inception”? Gikk du ut av kinosalen med A) en følelse av tilfredshet over at du “skjønte” den, eller B) en lettere forvirret følelse og en anelse skamfullhet over at du ikke hang helt med i svingene? (eventuelt alternativ C – en overbevisning om at vi egentlig lever i en alternativ virkelighet, noe som gjenopplivet vrangforestillingene du sleit med i flere år etter å ha sett “The Matrix”.) Uansett vil jeg mene du er helt på bærtur.

Jeg så “Inception” helt nylig. På vei ut av en kinosal liker jeg å lytte til fremmede menneskers kommentarer om filmen vi har sett. Dette var en slik film der det naturlige første spørsmålet blir: “Skjønte du den?”. De fleste svarer “Ja, jeg tror det”, og så snakker de om hva de skjønte og hvordan det hele egentlig hang sammen.

Men hva er det egentlig å “skjønne” en film? Filmskaperne leker seg med å lage et univers av røde tråder – jo flere tråder som går på kryss og tvers – jo vanskeligere blir det å følge dem og nøste dem sammen til slutt. Uansett hva slags film det er snakk om, er filmskapernes oppgave å tegne et troverdig bilde av en virkelighet, samme hvor uvirkelig den egentlig er. For å oppnå det spiller de på alle strenger (hvis de er flinke), de legger inn en hel mengde situasjoner og hendelser publikum kan relatere til sine egne liv. Ofte er det litt psykologisk drama, litt loveydovey og noen allmenne hverdagsproblemer som gjør at du som publikum kjenner deg igjen, det gir mening for deg. Dette er selvfølgelig bare illusjoner. Og den største illusjonen av dem alle er illusjonen av logikk.

I Inception blir du bombardert av nettopp illusjoner av logikk. Selv den største kritiker lar seg rive med, og når trådene samles mot slutten av filmen sitter man unektelig med en følelse av at “det var logisk”. Da har filmskaperen trykket på de riktige knappene, de har klart kunststykket å fremkalle en opplevelse av at ting stemmer, og når ting stemmer er mennesket lykkelig. Når man har sett en komplisert film man “skjønte”, så synes man som oftest at det var en god film.

Dette virkemiddelet brukes ikke bare i filmer, selv om det er der det er mest påtagelig. Det er et virkemiddel som kan brukes i alle sammenhenger hvor man skal overbevise. Det handler om å kreere et logisk resonnement som folk lever seg inn i, for så senere å akseptere en tilbudt “logisk løsning” på problemstillingene som trekkes opp i resonnementet. Jeg er spesielt glad i folk som LIKTE den første Matrix-filmen, men IKKE den andre, fordi den IKKE VAR LOGISK. Konseptet er nøyaktig det samme, figurene er de samme og hendelsene er til forveksling like. Men det er noe i film nummer to som bare ikke stemmer . Mennesker har et voldsomt behov for å få ting til å stemme, så illusjonen av logikk er et mektig virkemiddel i veldig mange sammenhenger.

Det går ikke an å “skjønne” en film. Du tror kanskje at du er en smarting når du “skjønte” Inception, men egentlig har du bare fulgt the yellow brick road i nøyaktig det samme sporet som alle andre. Du har blitt forledet av illusjonen av logikk som filmskaperne har plantet hos deg, og du tror at denne logiske forståelsen er unik for bare deg. En film som Inception er et fantasifoster, den er et psykologisk hobbyprosjekt der filmskaperne koser seg med å leke med sansene dine ved å plante frø som du selv dyrker frem til å bli logiske konklusjoner. You have officially been incepted.

Skjønner du?

Ap – de nye konservative

I norsk politikk har man etter Kåre Willochs storhetstid hatt et noe bevisstløst forhold til begrepet “konservativ”. Høyre er liksom det konservative partiet, men det er lite ved dem som hjelper til med å definere begrepet for tiden. Høyre er moderate, men det klassiske konservative ved dem sliter jeg med å sette fingeren på. Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok og “reoppfunnet” konservatismen, det snakkes om neo-konservatisme og, merkelig nok, radikal konservatisme. That’s just weird…

Men en ny aktør har entret den konservative scene, gode gamle Arbeiderpartiet. Nå er Ap det partiet som i flest sammenhenger har innstillingen “sånn gjør vi det, for sånn har vi alltid gjort det”. Jens Stoltenberg kunne summert opp alt han har sagt i denne valgkampen til “vi har det jo egentlig ganske bra her i landet”, Gahr Støre klinker med jevne mellomrom til med noe som greit koker ned til “verden er vanskelig”. På spørsmål i kveld om hvorfor Ap ikke kan samarbeide med Høyre, svarer Jens at “på grunn av de gamle skillelinjene i forhold til fellesskapet har vi ikke kunnet samarbeide”. Gammel uenighet er et fint argument, at han ikke klarer å trekke frem hva som skiller partienes tanker om fremtidens samfunn overrasker meg ikke.

I denne valgkampen har Ap flere ganger demonstrert sine konservative trekk:

De er arbeiderkonservative. Dette er såpass fremtredende at det burde inn i ordboka som nytt begrep. I verdens rikeste land med verdens rikeste og best beskyttede arbeidere er ikke lenger kampen for arbeidernes rettigheter og vilkår særlig radikalt. Det er heller ingen å kjempe mot, siden det ikke er noen som frister å utfordre arbeidernes rettigheter. Arbeiderpartiet holder selvfølgelig sin beskyttende hånd over disse godt innarbeidede rettigheter, men det er også det eneste man gjør, det kommer ikke mange nye, spreke “arbeiderforslag”. Hovedparolen på årets 1. mai var “Oljefritt Lofoten og Vesterålen”, det er en god illustrasjon på dagens status – det er visst ikke mange arbeiderrettigheter igjen å savne…

De eneste aktive arbeidertiltakene Ap driver for tiden er å konservere arbeidsplassene. Særlig i krisepakken har man benyttet anledningen til å kaste penger etter ulønnsomme bedrifter. Her skal det ikke være noe creative destruction, alle skal beholde jobbene sine, samme hvor uproduktive de er. Dette er ikke fremtidsrettede tanker, det er konservativisme.

Arbeiderpartiet er strukturkonservative. De skygger unna alle antydninger om fornyelse av offentlig sektor. Det kommer stadig rapporter om ineffektivitet i offentlig forvaltning og offentlige tjenester, men den universelle løsningen synes å være å kaste gode penger etter dårlige. Her skal vi helst fortsette å trå vannet og ignorere behovene for reform og fornyelse. Alt skal helst være A4, både systemene og menneskene i det.

Ap er også oljekonservative. Oljeboring i Lofoten og Vesterålen er et hett tema i valgkampen, Ap har som eneste parti valgt å ikke ta stilling, men vente til man har utredet litt mer. Det er greit nok, men legg merke til argumentasjonen for hvorfor man venter: ikke fordi man ønsker å ta en klok beslutning på et faglig godt grunnlag, men fordi “det er slik vi alltid har gjort det”. Mye tyder på at Ap allerede har bestemt seg for å si ja til oljeboring, men de holder tilbake og avventer fordi “det er slik det skal gjøres”.

Også Arbeiderpartiets kjernevelgere er konservative, på velgeres vis. De stemmer Ap av “gammel vane”, fordi det er et “trygt” valg. Jeg mistenker at Arbeiderpartiets manglende reformiver apellerer til velgere som ikke orker å sette seg inn i slikt, forslag om forandringer med alle konsekvenser de medfører. Da er det tryggest å fortsette i samme tralten, why change a winning recipie?

Det er ikke mye spennende Ap går til valg på i år, det er stø kurs og “ikke finne på noe tull”. Ingen radikale tiltak, ingen fremsynte løsninger på fremtidens problemer, bare status quo. Hvorfor unge, moderne og intelligente mennesker bevisst velger denne minste motstands vei er fullstendig fjernt for meg! Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Ap er liksom så … visjonsløst!

Hvorfor fløypartiene ikke bør sitte i regjering

Som medlem av Venstre må jeg stadig forsvare hvorfor et parti med oppslutning på 5-6% kan tillate seg å avvise et parti som Frp med oppslutning på over 20%. Noen mener dette vitner om manglende respekt for velgerne og demokratiet, eller at Venstre utviser en uspiselig arroganse ved å bruke nøkkelposisjonen i sentrum til å blokkere Frp. I en tv-debatt nylig kom det til munnhuggeri mellom Sponheim og Jensen på nettopp dette. Sponheim erklærte at “Det er mulig 20% av befolkningen ønsker Frp i regjering, men 80% ønsker det IKKE!”. Jensen svarte med “…og 95% som ikke ønsker Venstre”.

Jeg mener dette er misforstått, og for å få frem poenget har jeg laget en liten undersøkelse:

I går postet jeg en poll på denne bloggen kalt “omvendtvalget” og inviterte lesere til å stemme på det partiet man liker MINST. Det er farlig å trekke bastante konklusjoner ut av resultatene av denne pollen, men det viser en klar tendens: det er fløypartiene SV og Frp som scorer klart høyest på upopularitet, hhv. 31% (SV) og 43% (Frp) av 61 stemmer totalt.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at det er fløypartiene som er mest omstridt. En norsk regjering skal representere hele folket, også de som har stemt på et annet parti, og da er det uheldig om en stor andel av befolkningen har sterk mistillit til en av regjeringspartnerne. Det er en logisk konsekvens av denne tankegangen at partiene trekker mot sentrum i et forsøk på å danne en “spiselig” regjering som kan representere flest mulig best mulig. Og det er derfor sentrumsparti som Venstre, Krf og SP ofte havner i en viktig nøkkelposisjon til tross for at de er relativt små i størrelse.

Slik sett er altså befolkningens motstand mot et parti som Frp et argument for at en regjering bør dannes mot sentrum heller enn mot et fløyparti som har relativt større oppslutning. Dette understrekes av målinger som spør etter velgernes andrevalg, som i denne undersøkelsen gjort av Aftenposten i fjor. Til sammen 29% hadde da Høyre eller Venstre som sitt andrevalg, kun 9% ville stemt Frp. Hele 50% utelukker Frp fullstendig som alternativ.

Jeg vil påstå at det å ta klar avstand til Frp i regjering, slik Venstre og Krf har gjort, ikke er disrespekt mot folkets ønsker. “Folk flest” vil slett ikke ha Frp i regjering, og det respekterer vi i aller høyeste grad!

Omvendtvalget – hvem stemmer du UT?

Ved valget om ei drøy uke er det meningen du skal gå og stemme på det partiet du liker BEST. I dag prøver vi noe litt annet. La oss forestille oss at stortingsvalget foregår på samme måte som … i slike realityprogram hvor man skal stemme hverandre ut fra en øde øy eller noe, og den som står igjen til slutt vinner. Hvilket parti liker du MINST?

Hva er viktig i skolen? SFO?

Etter dagens to partilederdebatter og et nyhetsmaraton av en annen verden, sitter jeg igjen med en følelse av at skoledebatten i årets valgkamp står i fare for å bli like usaklig som skoledebatten i forrige valgkamp.

I dag var første skoledag for mange førsteklassinger. De som var førsteklassinger sist det var valgkamp i 2005 ble lovet pasta og kylling av SV, de endte med en banan. Årets førsteklassinger går kanskje skoletiden i møte med forventninger om billig SFO. Det er sikkert det de ønsker seg mest i verden…

Debatten om kvaliteten på norsk grunnskole er overmoden, det viser seg at elevene når ikke læringsmålene, flere av dem kan hverken lese, skrive eller regne. Hva gjør vi med det? Noen prøver å trekke opp denne debatten, senest i dag prøvde Erna Solberg seg flere ganger, men Kristin Halvorsen sporet av hver gang med snakk om SFO. Ikke  innholdet i SFO, men prisen på SFO.

Hva er det egentlig som er viktig i debatten om norsk skole? Innholdet og kvaliteten, eller hva som serveres og hvor mye fritidstilbudet skal koste?!

Høyre – “er du mer strategisk enn deg selv, kanskje?”

Det går ikke særlig bra med Høyre for tiden. Gjennomsnittsmålingene viser at de ligger på rundt 13,5%, det er ikke noe særlig å skryte av idet de går inn i en valgkamp som opposisjonsparti. I tillegg er Høyre ett av partiene som tradisjonelt har en tydelig falltendens – altså at det endelige valgresultatet er lavere enn målingene under valgkampen.

Så hva har de gjort galt? ALT ligger til rette for at Høyre skal kunne markere seg etter fire år med rød-grønn flertallsadministrasjon, folket er sulteforet på saftig politikk. Høyre kunne meldt politikk i massevis, brukt alle utspillsmuligheter til å tydeliggjøre forskjellen på rødt og blått. Men Høyres strateger har valgt å satse på utspill om … Høyres strategi. Hurra! Jeg etterlyste Høyres politiske budskap allerede i mai, kan ikke si jeg synes det har tatt seg opp siden den gang.

Ved valget i 2005 fikk noen i Høyre en fiks idé om å anbefale velgerne å stemme taktisk på Venstre. De angret seg etterpå, men mange høyrevelgere tok hintet og endte med å stemme Venstre, enten fordi de var enig i taktikken, eller fordi de tenkte seg om en gang ekstra og fant ut at det var bedre å stemme på et parti som drev med politikk enn et parti som bare driver med taktikk.

I år har Høyres strateger bestemt at partiets fortreffelige samarbeidsånd er det som skal fremheves. Høyre er “limet på borgerlig side” som tydeligvis tar mål av seg å kunne lime sammen de borgerlige bitene selv om de stritter imot med alt de har. Krf og Venstre har sagt klart og tydelig ifra at det er uaktuelt å samarbeide med Frp, og Frp på sin side kjører et løp med utspillspolitikk for å fremheve alle de særeste sidene ved seg selv. Allikevel nekter Høyre å skifte strategi, de insisterer på å fortsette med “nøkkelen til samarbeid på borgerlig side”, og hensyn til taktikk går så til de grader på bekostning av utspill om politikk.

Grunnen til at Høyre ikke tar løpefart og kommer med ekte politiske utspill kan være at de ikke vil risikere å melde noe som gir grobunn for spekulasjoner om hvilken side de står nærmest, sentrum eller Frp. Høyre vil helst slippe å velge, og vil ikke si noe som kan tolkes som om de har gjort et valg. Så da gjør de heller ingeting, det er tryggest, da kan de fortsette å være “limet”.

Jeg tror limet har gått i klisteret. Og jeg tror det er helt nødvendig at Høyre tar standpunkt til hvilket regjeringssamarbeid de foretrekker slik at de er fri til å komme med klare politiske utspill. Ellers kommer de gamle høyrevelgerne til å ha glemt hva høyrepolitikk er innen valget.

—

Og før jeg rakk å logge helt av for dagen kom denne: Høyre vil kutte skattene med 20 milliarder. “En klar tilnærming til Frp” sier Lerstein. Alle Høyres utspill er nå dømt til å tolkes som en tilnærming til enten Frp eller sentrum, og desverre vil det i mange tilfeller være det mest interessante ved dem…

Ekte tverrpolitisk samarbeid – Jens og Jensen

Hvem er tjent med at valgkampen preges av “Jens vs. Jensen”? To parter – Jens og Jensen. Dette har de skjønt for lenge siden, og de legger ut på felles Norgesturné i et forsøk på å få dette inntrykket til å feste seg hos “folk flest”. Det står nemlig mellom velferd og … litt annerledes velferd!

Nå er Jens ferdig med pliktløpet for i år – den rødgrønne “erklæringen” er avlevert, og nå kan Ap sette kjerra i gir og kjøre sitt eget løp. Jensen uttaler at “Jens og jeg liker å møte hverandre”, angivelig er det både skjerpende og trivelig – 13 ganger på rad i løpet av fem uker. De andre partiene blir sittende og blåse røykringer og spise knekkebrød mens Ap og Frp spleiser på helikoptertjenester.

To luringer på tur.

Det er sjanser for at denne grove forenklingen av norsk politisk flora slår an hos velgere, og at resultatet blir at både Ap og Frp vokser. Jeg håper noen lykkes i å formidle at det finnes flere alternativer enn rødt og gusjebrunt sosialdemokrati!

Mulla-misforståelser

Altså: det er lov å miste litt retningen i saken om Mulla Krekar, men så må man prøve å orientere seg tilbake på riktig spor og ta inn over seg hvilke premisser som gjelder før man skriker seg helt hes. Dersom noen er i tvil: Det lar seg IKKE gjøre å sende Mulla Krekar tilbake til Irak.

Hvorfor ikke? Et kort sammendrag:

Ja, Mulla Krekar har et såkalt utkastelsesvedtak hengende ved seg. Han har ikke fått innvilget opphold, og skal kastes ut av landet. Dette mye fordi han regnes som en fare for rikets sikkerhet.

Så har det seg slik at Mulla Krekar heller ikke er spesielt populær i Irak. Der venter de på hans hjemkomst slik at de kan komme i gang med en rettsak mot ham og gi ham en passende straff for sine forbrytelser. Irak praktiserer dødsstraff. En 12-15 av Mulla Krekars gamle kolleger har blitt straffet med denne strengeste straff de senere år. Det er all mulig grunn til å tro at også Mulla Krekar ville blitt idømt dødsstraff ved retur til Irak.

Så hva da med dette brevet som disse amerikanske apene fikken eller annen nede i Irak til å skrive under på og som de ærbødigt ovverrakk en rørt Siv Jensen på dette sirkusprogrammet som gikk på tv? Brevet som “garanterer” at Mulla Krekar ikke vil bli drept eller torturert ved retur? Det er helt verdiløst. Fordi: Irak er pr definisjon et demokrati, og et av kjennemerkene på et demokrati er en uavhengig domstol. Dette betyr at ingen irakisk politiker eller dommer i noen sammenheng kan garantere for hva slags dom Mulla Krekar vil få. Dette betyr i prinsippet at Irak må endre sin grunnlov og fjerne muligheten for dødsstraff før vi kan være helt sikker på at han ikke vil bli drept om vi sender ham tilbake. Det samme ville vært tilfelle om dette hadde vært en amerikansk statsborger på flukt fra det amerikanske rettsapparatet.

Norge er, som de andre land i Europa, pliktig til å forholde seg til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Der står det svart på hvitt at man ikke kan sende folk til et land hvor de risikerer å bli dømt til døden, altså drept. Dette betyr at Norge og andre europeiske land ikke kan sende folk til blant annet Irak, Iran, Saudi-Arabia eller USA selv om vi gjerne skulle vært kvitt dem. Hvis de risikerer å bli drept, må de få bli, samme hvor grove forbrytelser de (sannsynligvis) har begått.

Så hva om vi sender ham hjem allikevel? Det ville innebære en radikal endring av praksis hos norsk UD. Vi ville blitt det eneste landet i Europa som sender folk ut til tross for trusler om dødsstraff. Vi ville pådratt oss en mengde vrede ute i Europa. Dette ville sannsynligvis medført noen saftige bøter, en dom i den europeiske menneskerettighetsdomstolen og så mange flekker på vårt gode navn og rykte at det ikke ville lignet grisen. Så er det selvfølgelig lov å mene at det er det verdt, det mener ikke jeg, og det mener ikke UD, og derfor blir Mulla Krekar værende i landet på ubestemt tid.

Fakta.

Etterlysning: Høyres politiske budskap

Det er litt dårlig stelt med Høyre for tiden, gjennomsnittsmålingene taler sitt ubarmhjertige språk – partiet ligger og vaker på 13 – 14%. Det er kanskje ikke så veldig rart, fordi for å oppnå oppslutning blant velgere må man ha noe politikk å melde som velgerne finner attraktivt. Uten klare politiske meldinger blir man sittende igjen med et skrint grunnfjell av velgere som uansett ikke ville finne på å stemme noe annet, samme hva partiet mener. Høyre har ikke kommet med noen klare politiske meninger siden så-lenge-korttidsminnet-mitt-rekker. Det seiler opp til å bli et stort problem og en utfordring for Høyre.

Høyre har den siste tiden brukt sine ressurser og sine tildelte minutter i media til å kommentere andre partiers utspill, og har på en eller annen merkelig måte klart å gjøre det UTEN å få frem hva Høyres politikk ville være til sammenligning. Det er under middels interessant lesning, Høyre skal da vel ikke gå til valg på hva de mener om de andre partienes program…? Høyres nettside er et glitrende eksempel på denne merkelige prioriteringen; der er riktignok noen innslag hvor Høyre bekjentgjør at de i teorien, i et parallelt univers, ville foreslått å kaste noen millioner kroner etter noen som trenger det, men for det meste består nettsiden av fikse applikasjoner, gadgets og linker til høyrepolitikeres kommentarer om dette og hint. Høyre tar ikke initiativ til å reise noen debatter, de blir springende etter de andre partiene som er de som setter dagsorden for den politiske debatten. Høyres nettsider, i likhet med sider de har på blant annet Facebook, er renset for politikkmeldinger – det lar seg ikke gjøre å få noe bilde av hva slags prinsipper de tufter sin politikk på basert på det man umiddelbart finner der. Dette lover ikke godt for valget til høsten!

Høyre har tidligere basert mye av sin kampanje på at de har “penger nok til å drive profesjonell markedsføring”. De har budsjett til å leie inn noen eksperter til å utforme diverse materiell, og er tilsynelatende lite involvert i prosessen selv. Dette har medført skandaler som “stol på Høyre”-kampanjen i 2005 hvor de fløy rundt med noen blå, oppblåsbare stoler. Det må være norgeshistoriens grelleste eksempel på at noen har fått en fiks idé som andre i kvalitetskontrollen ikke rakk å stoppe i tide. For et fantastisk idiotisk prosjekt! Den der ler jeg faktisk av fortsatt!

I år satser Høyre på filmsnutter. De har produsert en reklamefilm som åpenbart har kostet noen kroner – den er vakker og profesjonelt utformet. Men hvor i helvete har det blitt av det politiske budskapet?! Jeg måtte se den tre ganger for å skjønne hva den faktisk handlet om, og jeg er litt over gjennomsnittet interessert i politikk. Jeg kan fortsatt ikke viderefortelle filmens budskap. Den handler ikke om hva Høyre VIL, men hva noen andre har reversert av ordninger de selv innførte i forrige regjeringsperiode. Hva i all verden for prioriteringer er dette?!

Hvis det skal bli noe regjeringsskifte i dette landet, noe jeg inderlig håper det blir, er vi avhengige av at Høyre får en dugelig valgoppslutning. Høyre, Krf og Venstre må bli større enn Ap. Tidligere har det vært Krf og Venstre som har vært de usikre momentene, nå må Høyre passe seg ellers blir det de som saboterer sentrumsprosjektet. Høyre må slutte å springe etter andre som slitne politiske kommentatorer, og legge bort troen på at meldingen “vi er de eneste på borgerlig side som vil samarbeide med alle” kan redde noe som helst. Nå må Høyre få ut noen politiske budskap som vekker de konservative velgerne, og jeg håper de benytter sitt landsmøte denne kommende helgen til det!

Den norske debatteliten

Nina Karin Monsen har fått tildelt Fritt Ord-prisen. Dette har det ikke uventet kommet mange reaksjoner på som i utgangspunktet bunnet i mishag med hennes holdninger. Det har blitt påpekt at Monsen ikke får prisen for sine meninger per se, men for at hun i det hele tatt fremmer sine meninger og bidrar til debatt. Så fikk kritikerenes pipe en annen lyd, argumentene gikk fra “avskyelige holdninger” til at “retorikken hun benytter seg av i debattens anledning er lavmåls”. Dette er i og for seg en naturlig utvikling i denne debatten, halmstråene får ben å gå på, men det undrer meg at så mange debatter av denne sorten ender som en debatt om debattkultur hvor premissene settes av de som anser seg selv som eksperter på området.

Monsen er bevandret i de høyere akademiske kretser og burde vite bedre enn å bruke slik dårlig retorikk, sies det. Men hvem er det som setter standarden for den norske offentlige debatten? De som får sine kronikker antatt i Morgenbladet? En slik elitistisk holdning til debattkultur og -kvalitet utelukker 98% av det norske folk fra å delta i den offentlige debatten. Den som våger seg frempå med en meningsytring i form av et leserbrev i Aftenposten må forvente å få sitt pass påskrevet for ikke å ha en høy nok universitetsgrad i emnet som debatteres. Meningsytringer fra “spissborgerskapet” blir mer eller mindre latterliggjort av debatteliten, som i sin tur synes å foretrekke de filosofiske, sirkelargumenterende metadebatter fremfor de mer folkelige meningsbrytninger som er av verdi for “folk flest”. Et fascinerende eksempel på dette kan man se i dagens utgave av RedaksjonEN hvor redaktører, forleggere og tenketank-representanter snubler over hverandre i synsing om ytringskultur og om pristildelingen er berettiget ut ifra deres synspunkter om “hva formålet med en slik pris skal være”.  Det er mye på grunn av denne overlegne holdningen i den offentlige debatt at de frie debattforum på internett har vokst seg frem, med alle de positive og negative effekter det har fått. Folket har åpenbart et behov for å ytre seg, men de fleste føler seg “forvist” til de anonyme debattmarker.

Dersom demokratiet skal utvikle seg videre, må folkeopplysning ikke bare rettes mot folket, men inkludere folket på en annen måte enn dagens praksis tilsier. Hensikten med en debatt er ikke å imponere sine med- og motdebattanter med sin elegante retorikk, men å belyse motsetninger, lære hverandres standpunkter å kjenne og legge lista for et minste felles multiplum. Det handler om å skape en ytringskultur hvor det ikke er eliten som fastsetter minstestandard – hvor de som mener seg forhøyet over gjennomsnittsnordmannen gjør et forsøk på å forstå ytringer ut ifra perspektivet til den som ytrer seg heller enn å pirke på retorikken som benyttes. Det må være mulig å mene noe om noe man ikke har en doktorgrad i, ellers kan man like gjerne børste støv av Platons modell for statsstyring hvor filosofene – antikkens viseste menn – var ansett som de eneste kvalifiserte til å sitte ved roret.

Jeg håper denne debatten kan trekkes opp – hvor mye arroganse vi kan tillate oss i det offentlige ordskiftet før det går på bekostning av demokratiet. Hvis det var noe slikt Fritt Ord – juryen tenkte seg kunne bli en spinoff av pristildelingen så tror jeg de har truffet bullseye.